Stavnen til Osebergskipet med sine vakre utskjæringer.
The beautiful carved stem of the Oseberg ship.

Akterstavnen og roret.

The stern and the steering oar.

Fra utgravningene i 1904. Professor Gabriel Gustafson står i midten.
From the excavations in 1904. Professor Gustavson who lead the excavations poses in the middle.
Photo: Væring, 1904.

Oksevognen som ble funnet i Osebergskipet. Vognen har vakre utskjæringer og ble trolig laget i anledning haugsettingen.
The ox cart from the Oseberg ship burial had splendid carvings.The cart is the oldest known vessel with wheels in Norway.

Funnsted Slagen, Vestfold Norge. Gravhaug.

Osebergskipet er det eldste seilførende klinkbygde skip som hittil er er funnet i Norden. Slik sett står skipet i en særstilling i skandinavisk skipshistorie, og kan betraktes som en slags "urtype" av vikingskipene. De virkelig store langskipene ble trolig utviklet noe senere, fra midten av 900-tallet og utover. Men det er få funn fra denne perioden, og framtidige utgravninger vil trolig vise et bredere spekter av skip fra 800-tallet enn det Osebergskipet representerer. Skipet er av typen "karv" (gn. "karfi"), altså litt mindre enn langskipene.

Skipet ble bygget rundt 800 e.Kr. Det er klinkbygget med jernnagler, mens spantene er festet til klamper hugd ut i bordgangene. Bordene er kløyvd av eik og hugget til.
Lengde 21,5 m. Bredde 5,0 m. 15 årepar. Fribord 0,65 m, skjøt i kjølen, mastehøyde ca 9 m, segl ca 6 x 12 m, mastefisk 1,75 m lang, stagfester bak, vekt ca 11 tonn.

Skipets stavner var forsynt med vakre utskjæringer med gripedyr som fletter seg inn i hverandre. Utskjæringene er kunstnerisk håndverk av høyeste klasse, og har gitt opphavet til begrepet "osebergstilen", som en av hovedkategoriene av kunststiler fra vikingtid.

Geometrien i Osebergskipet tyder på at seilet trolig var omtrent 12 m bredt og 6 m høyt. Masta skulle kunne tas opp og ned med mastetoppen innenfor akterstavnen. Dette begrenser mastehøyden til 9 - 10 m. Mastefisken på skipet var sprukket under seilas og senere reparert med jernbånd. Mastefisken løp over fire spant, som fordelte belastningen fra masten utover skroget. Masten er plassert litt foran senter av skipet, omlag et spant lenger fram.

Det er usikkert hvordan stag og vant eksakt har vært festet. I mastetoppen må man ha hatt et system for å heise seilet opp og ned. Dette blir lettest med taljer. På vest- og nordnorske båter med råsegl hadde man på 1800-tallet en "klaverakke" som var en naturgrodd treklave som løp om masta og dermed holdt råa inntil masta. Råa kunne dermed svinges sideveis om masten når man skulle skifte kurs. I tillegg var man sikker på at råa holdt seg inntill masta når seilet skulle tas opp eller ned. Sideveis hadde man flere kraftige vant som kunne justeres. En slik rakke ble funnet i Osebergskipet, og det må også ha hatt vant og stag. Det er sannsynlig at Osebergskipet har hatt en rigg som ligner riggen på Borgundknarren.

Da gravhaugen ble utgravd i 1904, kom en mengde gjenstander for dagen i tillegg til selve skipet. Blant annet ble det funnet senger, en oksekjerre, sleder, kister, vever og unike tekstilrester. En mengde dyr var også ofret. Skjelettrester av en kvinne ble funnet i gravkammeret i midten av skipet. Man vet ikke helt sikkert hvem hun var, men trolig var hun et framtredende medlem av Ynglinge-slekten. Kanskje var hun dronning Åsa, som Snorre Sturlason skriver om i Ynglinge-sagaen.

Skipet bar preg av slitasje da det ble satt i haugen, både gjennom den sprukne mastefisken men også en del andre slitasjemerker. På en tilje finnes det ripet inn enkle motiver fra hjortejakt med pil og bue, sikkert gjort av en som har fortalt en jakthistorie.
En del teorier om at skipet ble bygget som seremoniskip for haugsettingen alene ser jeg derfor som lite sannsynlig. Skipet har vært brukt. Men kanskje ble skipet bevisst vraket på grunn av sine begrensninger under hard seilas? Dette er noe mannskapet må ha kjent til. Kanskje bygde de et bedre skip i neste omgang, basert på erfaringene fra dette skipet?

En kopi av skipet ble bygget i 1987 på Bjørkedalen i Norge. Dette ble først døpt Dronninga. Kopien kullseilte under prøveseilasen i heller svak vind innaskjærs. Det fikk vind bakfra og fikk baugen regelrett presset ned i sjøen så det kom inn sjø på begge sider. Utstyrt med en høy rigg og et stort seil på 120 kvm, gikk prøveseilasen galt. Skipet skar ned og sank på få sekunder! Senere modellprøver i Skipsmodelltanken i Trondheim viste at skroget kaster sjøen til siden, i stedet for å lede vannet inn under skroget. Et mer konkavt innløp i skroget ville ha gitt bedre løft i framskipet.
Trolig hadde originalskipet et mye mindre seil, og var bedre ballastert. Med et trenet mannskap ombord kan man bruke dem som "dynamisk ballast" for å trimme skipet, akkurat som man gjør i konkurranseseilas i vår tid. Dronninga ble hevet og reparert. Den videre historien ble ikke mindre dramatisk! Les mer om Dronninga >>.

Osebergskipets noe mangelfulle seilegenskaper må sees i lys av at dette sannsynligvis var et av de tidligste skipene i Norge med seil. Utviklingen av vikingtidens ypperste seilskip var ennå ikke fullendt med dette skipet. Kanskje fantes det også samtidige skip som var enda bedre og større enn dette. Framtidige funn og utgravninger vil forhåpentligvis gi et bredere bilde av de tidligste seilskipene enn hva Osebergskipet gir alene.

Skipet og øvrig gravfunn er i dag utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy, Oslo.

Mer om Osebergfunnene og utgravningene kan du lese i Sem og Slagen bygdebok.

Les om Dronninga - kopien av Osebergskipet som gikk ned to ganger.

Found in Slagen, Vestfold, Norway in a large burial mound.

The Oseberg ship is the oldest sailing clinkerbuilt ship known i Scandinavia so far. It represents an early type of viking ships, built right after the introduction of sail and rig in Scandinavia. It is shorter than the longships which were built in the 10th century and on. The Oseberg ship is determined to belong to the viking ship class called "karv" (old norse "karfi"), just a little smaller than the real longships.

The Oseberg ship was built around 800 AC. It had iron riveted planks in oak. Lenght 21,5 m, width 5,0 m, 15 pairs of oars, 0,65 m from water to rail, joint in the keel, mast ca 9 m, sail approx. 6 x 12 m, mast base 1,75 m long, weight ca 11 tons. The ship could both be propelled by oars and sail.

The Oseberg burial mound was excavated in 1904, revealing a well preserved ship and tremendously rich grave goods. The Oseberg ship did not have a dragon head, but a spiral form ending in a snake head. This part was broken when the grave mound was looted some time in the 13th century. The stern was rotted away, so this part of the reconstructed ship is designed to be the tail of the snake. This design is probably close to the original design, as such spirals also be found on several picture stones from Gotland in Sweden.
The hull was broken into small pieces because of the great pressure from the mound above, but it was possible to reconstruct it with high accuracy.
The carvings of the stem and stern are the most beautiful and extensive ever found on any viking ship. The art and craftmanship is outstanding and have given name to the "Oseberg style" or the "gripping beast" style, one of the main art categories from the viking period.

Remains of a woman of high rank was found in the burial chamber in the middle of the ship. Her identity is uncertain, but she was probably a leading member of the Ynglinge-clan which were in control of Vestfold and Agder in the 9th century. She may have been queen Åsa, which is mentioned in the Ynglinge-saga by Snorre Sturlason.

The sailing properties of the Oseberg ship are much discussed, as a modern replica called "Dronninga" capsized during initial sailing tests i 1987. Recent research reveal some hydrodynamic weaknesses in the hull shape of the original ship. The ship lack lift in the fore part of the hull to withstand the pressure created by the mast and sail in heavy winds. The water is thrown to the sides of the hull, rather than the water flow being led under the hull. The latter gives more lift, like a semi-planning hull.
The mast is also placed a bit too far forward, enhancing the weaknesses of the lacking lift. The Oseberg ship may also have had a much smaller sail than first commonly assumed.
Later ships like the Gokstad ship had a better hull design, and are proven to be far more seaworthy. Even contemporary ships of the Oseberg ship might have had better sailing properties, but such ships are yet not found or excavated.

One question will forever remain unanswered: Was the Oseberg ship buried because they know that this ship had its limitations as a sailer? If so, they probably deliberately sacrified this ship for the burial before any accident happened, and to build a better one as a replacement.

Remember to read the dramatic story about Dronninga - the Oseberg ship replica which capsized twice and finally was lost in the Mediterranean ocean.

The Oseberg ship is exhibited in the Viking ship museum in Bygdøy, Oslo, Norway.

Kilder/Sources:
Sverre Marstrander "De skjulte skipene", Gyldendal 1986.
Sigurd Bjørkedal, båtbygger av Dronninga, muntlig.
Sem og Slagen bygdebok.